Norge og EU forhandler om en ny avtale som skal regulere handelen med jordbruksprodukter. Forutsetningene og spillereglene er totalt forandret siden Norge sa ja til nye forhandlinger.

Regjeringen må ta konsekvensen av dette og si nei til nye krav.

Store deler av maktapparatet i verden er i ferd med å ta inn over seg at den ukritiske satsingen på frihandel som vi har sett over flere tiår ikke er løsningen på de enorme sosiale, miljømessige og økonomiske utfordringene vi står overfor.

Særlig de dramatisk økende økonomiske og sosiale forskjellene mellom folk har skapt et voldsomt rabalder i vestlige demokratier. Stadig flere toneangivende politikere og økonomer målbærer nødvendigheten av et nytt handelsregime som kan bidra til en mer bærekraftig globalisering.

Men først og fremst er den handelspolitiske fremtiden uforutsigbar. Toneangivende handelsnasjoner som USA og EU ser ut til å gå inn i en tenkepause.

I dette turbulente bildet møtes Norge og EU tirsdag 22. november til forhandlinger om EØS-avtalens artikkel 19 som omhandler handel med jordbruksprodukter. Dette kan virke trivielt og lite dramatisk.

Men det er blodig alvor. Mye står på spill og det er gode grunner til at de norske forhandlerne må sette på håndbrekket.

Regjeringen og Stortinget sier at norsk matproduksjon skal vokse. Jordbruksbaserte verdikjeder skal være blant grunnsteinene i bioøkonomien. Det er potensiale for å øke verdiene fra jordbruksnæringene med minst 100 milliarder de neste 30 årene.

Dette forutsetter naturligvis innovasjon, utvikling og nytenking. Men det forutsetter også at ressursgrunnlaget ikke forvitrer som følge av import. 30 prosent av maten vi spiser blir importert fra EU. Andelen vokser for hvert år.

EU krever betingelser som vil føre til at dette skal øke ytterligere. Dette er en stor trussel mot målet om økt matproduksjon og satsingen på jordbruket i fremtidens grønne økonomi.

Brexit vil føre til at EU-landskapet bli totalt forandret. Storbritannia representerer 18 prosent av EUs økonomi. EU vil derfor skrumpe betraktelig i nær framtid. Norge har gjennom tidligere avtaler gitt bort store tollfrie kvoter for ost, kjøtt, grønt og blomster til EU.

For et «skrumpet» EU vil den handelspolitiske verdien av disse eksisterende avtalene med Norge øke betraktelig. Samtidig kan vi regne med at Storbritannia og Norge vil ha gjensidig interesse av å få på plass en bilateral avtale om noen år.

Vi kan i så fall forvente krav også fra britene om økt adgang til det norske matmarkedet, på toppen av EU-importen.

Utfra nasjonale interesser og et fremtidig endret europakart må Norge si et absolutt nei til nye innrømmelser. Forutsetningene og spillereglene er totalt endret siden Norge og EU for tre år siden ble enige om å innlede forhandlinger.

Dette er selvfølgelig også EU fullstendig klar over, og en restriktiv holdning fra motparten vil ikke komme som noen overraskelse på EU.

• Fikk du med deg den forrige Landbruksbloggen, der Matmerk-direktør Nina Sundkvist forsøkte å finne ut av hva som bør gi maten vi spiser et kvalitetsstempel? Er ostebaconpølse kvalitetsmat? Hva med Grandiosa?