Undertrykkelsen av bøndene førte til klassekamp, opprør og kriger. Undertrykkelsen – og motreaksjonen – var kraften bak den historiske utviklingen i Kinas føydalsamfunn.

Det sier Mao Zedong, Kommunist-Kinas far, i «Maos lille røde», sitatsamlingen også mange norske kommunister i sin tid trykket til sitt bryst. I forlengelsen er Maos analyse slik: Samfunnet blir først bedre når medlemmene av disse undertrykte klassene innser at de er mange, innser at de er sterke og innser at makten i samfunnet egentlig ligger og bør ligge i deres egne hender.

Det er selvsagt vanskelig å vite hva Mao egentlig tenkte og mente om det han sa. Om han mente det før han kom til makten, tyder mye i Kinas historie etter Maos maktovertagelse på at makten, som vanlig, gikk den mektige til hodet.

Men de som trodde Mao mente det han sa om den lille manns makt bokstavelig, må ha sterkt blandete følelser om hva som foregår i Kina nå.

Kina er som kjent rammet av en finanskrise. Det vil si: Kinesiske børser stupte tidligere i uken. Torsdag økte de litt, etter at kinesiske myndigheter tok nye grep for å hjelpe dem på fote. Stupet var en betydelig mindre krise for Kinas helhetlige økonomi enn det var for vestlig økonomi da amerikanske og europeiske børser røk samme vei i 2008 og flere ganger siden. En viktig årsak er at store deler av Kinas penger og ressurser fortsatt ikke er på børs.

Kineserne er fortsatt sårbare for svingninger i økonomien. Men en økonomi som bare delvis er på børs, er ikke fullt så sårbar som en økonomi der alt er på børs.

Likevel sender fall på børsene i Hongkong og Shanghai sjokkbølger gjennom hele verdensøkonomien.

Det er flere årsaker til det.

For det første skyldes det helt enkelt størrelsen på kinesisk økonomi. Kjølner kinesisk økonomi, mister resten av verdensøkonomien et viktig marked for sine varer og tjenester.

Norske bedrifter merket at det ble vanskeligere å selge ting til Kina etter fredspristildelingen til Liu Xiaobo, enten det var snakk om turistopplevelser, laks eller sæd. Hvis hele verden plutselig må forholde seg til at kineserne ikke lenger ser seg råd til å importere så mye som de gjør i dag, på alle fronter samtidig, vil det få enorme konsekvenser.

For det andre skyldes det måten Kina har forvaltet sine økonomiske interesser i utlandet på. Kinesiske bedrifter og kinesiske myndigheter har investert enorme midler i alle verdensdeler. Alt fra poesifestivaler i Finnmark til noen av verdens største svineprodusenter i USA til hele nyoppbygde byer i Angola avhenger i dag av penger fra Kina.

Kollapser kinesisk økonomi, vil mange viktige pengestrømmer i verden stoppe. I andre tilfeller vil de bli sannsynligvis forsøkt snudd. Kinesiske investeringer i infrastruktur i andre land kommer selvsagt ofte innbyggerne til gode, men de er fortsatt investeringer som er ment å gi avkastning for Kina. Det samme gjelder det kinesiske oppkjøpet av naturressurser, enten det er snakk om matjord i Afrika eller kullgruver i Australia.

Det skal riktig nok sies at det kan være en tendens til å overdrive forskjellen på kinesiske og andre lands investeringer. Vel styres kinesisk økonomi på en litt annen måte enn vestlige. Det er likevel liten grunn til å tro at et amerikansk eller brasiliansk selskap vil være vesentlig «snillere» i sin forvaltning av økonomiske interesser enn et kinesisk selskap.

Men kinesiske interesser er altså tungt, tungt inne i mange afrikanske økonomier. For eksempel. Brå forandringer i kinesisk økonomi kan skape store direkte ringvirkninger i Afrika, selv når du ser bort fra import og eksport.

For det tredje har Kina vært den sentrale motoren i den vestlige verdens økonomiske vekst i flere tiår. Mer enn noe annet er det dette som setter Maos utsagn – enten du regner det som ren propaganda eller i utgangspunktet seriøst ment – i et grellt relieff: Billig kinesisk arbeidskraft har satt Kina i stand til å utkonkurrere arbeidskraft i land der arbeidstakernes rettigheter har stått sterkere.

De kinesiske bøndene har flyttet inn i fabrikkene. Der kjøres de like knallhardt som før, bare av nye herrer. Det har gjort en lang rekke produkter, fra joggesko til datamaskiner, mye billigere i vesten. Samtidig har Kinas økonomi vokst og vokst.

Den veksten er basert på en helt spesiell samfunnsmodell. Modellen er allerede under press. Når kinesisk økonomi skjelver i forfatningene, øker presset ytterligere.

Kort fortalt er kinesisk økonomi så viktig for den globale økonomien at det er vanskelig å forestille seg hvordan hjulene skulle gå rundt uten Kina. Da er det naturlig at børsene får panikk når Kina viser svakhetstegn. Men i disse omstillingstider burde kanskje noen tenke på om det er mulig å bli mindre avhengig av Kina.